Seigmannens fødested

På Kiellands Dropsfabrikk mistet Helga Johansen fingeren sin i en lakriskutter en gang på 1970-tallet. Fingerens røde neglelakk lyste opp mellom lakrisgubbene. Der, i Tøyengata 31-33 ble en stor andel av det norske godteriet produsert.
Torsdag, 6 oktober, 2016 - 08:22

Rundt Kiellands dropsfabrikk lå en eim av sukker og søtsaker i lufta. På varme sommerdager strømmet barna til fabrikkvinduene når Tøyengata duftet av bringebærdrops og polkagriser. Med lengsel i øynene spurte barna så hyggelig de bare kunne om hva arbeiderne hadde laget den dagen. Var de heldige sendte fabrikkarbeiderne hvite kremmerhus med deilige drops ut av vinduene på dropsfabrikken.

Noen dager var ikke barna like heldige, og da snek de seg inn i bakgården gjennom et hull i gjerdet for å gå på skattejakt etter dropsklumper. Toppen av lykke var å finne et bringebærdrops. Kongen av Danmark ble liggende igjen i bakgården.

Kiellands Fabrikker

  • Kiellands fabrikker ble startet i Tollbodgata i 1891.
  • I 1910 ble fabrikken flyttet til Tøyengata 31-33.
  • I 1913 produserte fabrikken 2300 kilo drops om dagen.
  • I 1939 tok Erling Kiellands sønn over fabrikken.
  • I 1966 var Kiellands fabrikker den største og eldste av sitt slag i Norge, med 200 ansatte.
  • I 1975 ble fabrikken kjøpt opp av Nidar, og ikke lenge etter ble den lagt ned.

Drømmen om norsk godteri

I 1891 startet en liten dropsfabrikk i Tollbodgata i Oslo. Erling Kielland stod i spissen for produksjonen i fabrikken med tre ansatte. Kielland hadde i flere år bodd i utlandet, og blitt oppmerksom på den voldsomme eksporten av drops til Norge. Derfor ville han starte noe eget og norsk. I 1910 fant Kielland det nødvendig å anlegge enn morderne fabrikk, og flyttet hele produksjonen til Tøyengata 31-33. Her ble Seigmannen født.

Mange tøyenbeboere jobbet på fabrikken. Lisbeth Blomhoff bodde Jens Bjelkes gate, og jobbet som pakkerske i fjerde etasje på Kiellands Dropsfabrikk på 1970-tallet.

– Vi fikk en stabel med flate ekser som vi måtte brette ut og pakke godteriet i. Det gikk av seg selv etterhvert, sier Blomhoff.

4000 dropsesker

Lønningene var gode. De første årene fikk en fabrikkmester utbetalt 27 kroner i uken, mens herr Kielland selv bare fikk utbetalt 25 kroner. 

– I 1972 fikk jeg vel 300 kroner i uka. Lønna mi den gangen var ikke noen dårlig lønn. 300 kroner var mye for en 17-åring.

Blomhoff pakket drops i alle farger, fasonger og smaker. Godteriet skulle pakkes på forskjellige måter. Særlig fotballkjærlighetene husker hun godt.

– Fotballkjærlighetene kom ferdige fra støperiet i svære badekar, sier Blomhoff.

Kjærlighetene ble tømt i en svær haug, så satt pakkerskene rundt og puttet kjærlighetene i små hull på et bånd, slik at maskinene kunne ta på papir. Etter at de fikk papir på seg, rant de gjennom et telleapparat og ned i en eske. Når telleapparatet hadde telt 150 fotballkjærligheter, måtte pakkerskene bytte eske. 

– Men så hendte det at vi skulle på do eller ta en røyk, da ble jo den renna helt full. Da bare bytta vi eske når vi synes den forrige var full nok. Vi pakka nok 3-4000 esker om dagen, det måtte vi siden vi fikk betalt per eske.



Arbeidslokalene i dropsfabrikken var store og mørke. Vinduer var det få av, og på utsiden av dem var det festet metalgitter. I alle etasjene fløy feite kakerlakker over gulvene på leting etter noe søtt. Hver sommer ble de røyket ut, men de kom alltid tilbake med det samme godteriproduksjonen var i gang igjen.

Bestyrerinnen

Midt i rommet satt en rødhåret, tynn og streng dame i et bur. Hun var bestyrerinne, og passet nøye på at jentene på pakkeriet gjorde jobben sin. Hun nistirret på klokka idet jentene tok en tur på do, og da de kommer tilbake sa hun klart ifra om hun syntes de har vært borte for lenge.

– Hun tålte ikke at vi sa henne imot. Da ble hun sur og sa vi bare kunne gå og behøvde ikke å komme tilbake, men hun kunne jo ikke bestemme det, forteller Blomhoff.


Dropsene kom i haugevis ut av maskinene. Foto: Rigmor Dahl Delphin / CC, oslobilder

På pakkeriet i fjerde etasje jobbet det bare kvinner. I dropsavdelingen i tredje og støperiet i andre, jobbet det bare menn. Det hendte at kvinnene beveget seg mellom etasjene for å more seg.

– Vi stakk ned fra fjerde etasje for å tulle med mannfolka i tredje. Da kom bestyrerinnen etter oss og var så gæren som ei fele.

Lakrisfinger

Det eneste beskyttelsesutstyret jentene brukte var hårnett. Det hendte de fikk brannsår, særlig når Seigmann-posene skulle limes igjen. Blomhoff husker en lang mer alvorlig ulykke som skjedde på fabrikken.

– Jeg satt og pakket lakrisgubber da Andersen kom løpene og ropte; “Lisbeth, du må stoppe maskinen. Vi må leite etter en finger!”. Jeg husker ennå at fingeren til Helga Johansen lå der med rød neglelakk på. Hun skulle vel skynde seg for å ikke stoppe hele produksjonen, så hang nok fingeren litt fast på grunn av sukkeret. Det var helt forferdelig å se. Det verste var den røde neglelakken, den slo mot meg. Men hun dro på legevakta, og fikk satt den på igjen, sier Blomhoff.

Ikke alle arbeidsdager var så dramatiske. De søte fristelsene var overalt, men det var ikke tillat å ta med seg noe hjem.

– Vi ble undersøkt hver gang vi gikk hjem fra jobben. Da stod det en mann og kjente på oss. Hvis vi hadde tatt med noe godteri hjem, så kunne vi risikere å få sparken, men vi tok jo med oss allikevel, ler Blomhoff.

Lisbeth Blomhoff har flyttet fra Tøyen og bosatt seg på Løken untenfor Oslo, men tilknytningen til hovedstaden er fortsatt sterk. I landlige omgivelser henger et Vålerenga-flagg i toppen av flaggstangen utenfor det svarte huset. På veggen i stuen henger et maleri av Grølandsleiret. Minnene fra tiden på Kiellands Dropsfabrikk er gode, men omringet av sukkerstøv ble det gradvis mindre fristende å spise godteri for Lisbeth Blomhoff.

– Du blir lei godteri når du kan spise så mye du vil. Det var mest spennende i begynnelsen, sier Blomhoff.

Blomhoff hadde sin siste arbeidsdag på fabrikken 12. desember 1973. To dager senere fødte hun datteren Aina. Sansen for søtsaker har kommet tilbake til Blomhoff. På stuebordet ligger det kamferdrops, polkagriser og kjærligheter.


Slik så seigmennene ut i 1975. Foto: Nidar

En ny tid for Seigmannen

I 1975 fusjonerte Kiellands Fabrikker med Nidar. Kiellands fabrikker var kjent for drops og sukkervare, mens Nidar hovedsakelig hadde sjokolade. Derfor kjøpte Nidar fabrikken, og produserer Seigmannen slik vi kjenner den i dag. Kort tid etter stanset all produksjon i Tøyengata 31-33.

Kiellands dropsfabrikk eksisterer ikke lenger, men litt lenger ned i Tøyengata kan du fortsatt kjenne lukten av søtsaker. I dag ligger det en pakistansk godteributikk som selger godteriet “mithai” i Tøyengata 19. Bak disken ligger gule, grønne, rosa og røde biter av klissete konfekt, men helt frem til 1985 var det sofaer og senger som ble stilt ut i de store vinduene.

 

                                 Startside                   Neste>>

   

 

For niende gang har journaliststudentene ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) undersøkt pressefrihetens kår rundt i verden.
Torsdag, 18 mai, 2017 - 09:19
Abdul Merzai (55) får daglig trusler for sitt journalistiske arbeid. Nå ser journalistens fremtid mørkere ut enn noen gang tidligere.
Torsdag, 18 mai, 2017 - 09:15
Halvparten av befolkningen i Etiopia er analfabeter og kun en av ti har internett.
Torsdag, 18 mai, 2017 - 09:14
Colombianske journalister blir møtt med trusler. Landet ligger på 129. plass i verden når det gjelder pressefrihet.
Torsdag, 18 mai, 2017 - 09:13
Mohammad Abdelmaguid ble svartelistet og nektet inngang til Egypt. Likevel sluttet han aldri å kjempe for et bedre Egypt.
Torsdag, 18 mai, 2017 - 09:12
Reportere uten grenser plasserer Norge på førsteplass, når det kommer til pressefrihet. Polen havner på 54. plass. Journalist Henryk Malinowski er svært uenig i rangeringen.
Torsdag, 18 mai, 2017 - 09:11