Erik Waatland er nettopp blitt redaktør i nisjeavisen Medier24, som skriver om mediebransjen. Foto: Brage Lie jor

Arrogant som faen

Erik Waatland har vært rapper, beatboxer, søppelkjører og kommunikasjonsrådgiver. Nå er han redaktør i Medier24. Og han er, ifølge seg selv, arrogant som faen.
Søndag, 23 september, 2018 - 11:00

Midt i Oslo sentrum, et lite steinkast fra den ærverdige Stortorvets Gjestgiveri, står det en anonym glassdør. Bak den ligger det splitter nye redaksjonslokalene til den prisbelønte nettavisen Medier24.

I femte etasje sitter Erik Waatland og stirrer inn i skjermen. Han er pent antrukket, med dressjakke over den svarte t-skjorta, og på venstre arm en Apple Watch som ikke slutter å vibrere. 29-åringen har bare vært redaktør i den lille nettavisen i litt over tre måneder, men har jobbet der som journalist i over to år. Han ble redaktør da gründeren som startet avisa, Gard Michalsen, plutselig reiste sin kos, og fikk seg ny jobb. Da ble det brått hjemme alene-fest for de tre gjenværende ansatte.

Waatland forteller om en hverdag som i stor grad dreier seg om jobb. Telefonen og laptopen er alltid med, uansett om han skal ta en øl med en kompis, eller dra på stranda med kjæresten. Han er som regel online og klar til å jobbe 18 timer i døgnet.

Fra konkursbo via NRK til Medier24

Ikke alle prosjektene Waatland har vært involvert i har gått like bra. Selv om han  startet i mediebransjen tidlig, har karrieren hatt sine opp- og nedturer. Da han som 19-åring endte opp som konstituert daglig leder i et ambisiøst prosjekt som handlet om å bryte avismonopolet i Trøndelag, gikk det for eksempel ikke veldig bra. Unge Waatland hadde jo ikke peiling på hva han dreiv med, og Arbeideravisa gikk til slutt konkurs.

— Så da ringte jeg forsvaret og havna der i noen år som presse- og informasjonsassistent og som offiser, forteller han, og titter ned på klokken hvor det stadig tikker inn nye beskjeder.

I 2009 var Waatland presse- og informasjonsassistent som vernepliktig ved Forsvarets operative hovedkvarter på Jåttå i Stavanger. Mens han var der skjedde det noe som skulle forandre livet hans. En dag ble en soldat som het Trond Petter Kolset drept i Afghanistan. Da fikk han kjenne på hvordan det var å være på andre siden — den som måtte svare.

— Da fant jeg ut at det kanskje var artigere å stille spørsmålene, enn å være nødt til å svare på dem, sier han og titter nok en gang ned på klokken.

 

— Jeg søker ikke jobber

Sommeren 2016 spiste Waatland lunsj på en café i Oslo. Forbi kommer Medier24-gründer Gard Michalsen, som han har møtt litt rundt omkring tidligere. Han stopper opp og sier at Waatland må søke på stillingen han har lyst ut. Michalsen har nemlig bestemt seg for å doble antall ansatte — fra én til to.

Waatland svarte at han ikke søker jobber, men at de godt kan ta en kaffe en dag.

— Jeg er jo arrogant som faen, ler Waatland før han legger til,

— Vi er ikke helt enige om hvordan den historien egentlig er, men jeg har rett.

Michalsen på sin side forteller om en engasjert journalist, som i stor grad ble ansatt på magefølelsen. Han husker ikke helt om det noen gang faktisk plinget inn en søknad i innboksen hans.


Erik Waatland. Foto: Brage Lie Jor

— Han er typen som, da han begynte, fikk bokstavelig talt omtrent ett minutts opplæring, så bare fikk han det til, forteller den tidligere sjefen.

Etter omtrent to år som vaktsjef og journalist, kom beskjeden i sommer om at Gard Michalsen hadde fått ny jobb, og skulle gi seg som sjef i Medier24. Da rykket vaktsjef Waatland opp i hierarkiet, og ble redaktør og daglig leder. Men det betyr ikke at han ikke er ute og lager reportasjer lenger.

Noen dager senere er Waatland på plass hos NRK, sammen med kollega Ole Gunnar Onsøien. De skal dekke et møte i Kringkastingsrådet.

— Hei Erik, hvor er du? spør Onsøien sjefen sin over telefon. Han får beskjed om at Waatland befinner seg i kantina. Onsøien skynder seg gjennom de mange, snirklete gangene til NRK på Marienlyst. Alltid klar med kameraet i hånda. Innimellom stopper han opp for å ta et bilde som kan brukes som illustrasjonsbilde på et senere tidspunkt.

Vel oppe i kantina ser Onsøien seg litt forvirret rundt, før han ringer sjefen sin på nytt. Waatland har gått videre, men dukker snart opp da kollegaen ringer.

— Jeg tror egentlig at vi er ferdige her, skal vi dra videre? Jeg har litt dårlig tid, fordi jeg må skrive ut denne saken, ta et par telefoner, også skal jeg være hos Dagsavisen klokka to, sier Waatland. Klokka er litt over 12, så han har begynner å få det travelt. Likevel svinger de oppom balkongen på radiobygget, så Onsøien kan ta noen bilder av Waatland foran noen blå, vaiende NRK-flagg.

— Du vet, til neste gang du skal skrive en kommentar om NRK, ler han.

Tilbake på kontoret holder Waatland et redaksjonsmøte med de to andre ansatte. På veggen henger det en tavle med forslag til nye nettsaker. Klokken til Waatland plinger fortsatt inn nye beskjeder. Som ny redaktør har han mye å styre med, og det går utover det sosiale livet utenfor jobben.   

— Jeg vet at vennene mine syns jeg er lite tilstede, sier han.

Tyholt-gjengen

Vennegjengen som sleit sine barndoms sko i Trondheim, kalte seg for Tyholt-gjengen.

De var en sammensveiset gjeng, nærmest som en familie som søkte bekreftelse hos hverandre. De var også svært opptatt av å være aktive, og kreativitet ble respektert i gruppen.

Ikledd vide og store saggebukser, to t-skjorter med en åpen skjorte over og caps, hang Waatland mye på ungdomsklubben Gulhuset. Etterhvert fikk de et nært forhold til en ungdomsarbeider ved navn Rune Korshavn som jobbet der.

— Rune ble på en måte ekstra-pappaen vår. Det var han som alltid så oss da vi trengte det som mest. Rune har gjort mye for meg som ungdom, forteller Waatland.  

Som unge flest var Waatland var et barn med en del usikkerhet, men en del av det forsvant da han møtte Korshavn.

Ungdomsarbeideren oppfordret Waatland og gjengen til å starte et prosjekt for å bygge en basketbane i området der de bodde.

— Det ga en enorm mestringsfølelse da vi faktisk fikk den basketbanen. Det ga meg liksom troen på meg selv. Den driven jeg har tatt med meg fra Gulhuset og Tyholt-gjengen sitter litt i meg den dag i dag, forteller han.

Waatland var en alle ville være med på ungdomsskolen. Du ble bare glad når du var med han, forteller en barndomsvenn. Han fikk alle i gjengen til å føle seg vel.


En ung Erik Waatland (t.h) sammen med kompisen Oskar Mellemsether. Foto. Privat

Fesken og Erik-Perik

Waatland har også en mindre kjent fortid som beatboxer. Under artistnavn som både Fesken og Erik-Perik, ofte bare forkortet EP, har 29-åringen spilt konserter for alt fra et par personer, til et par hundre.

Sammen med venner skrev han tekster om det harde livet i Trondheim.

— Altså det harde livet i møblerte hjem med høyreforeldre, liksom, sier han og bryter ut i nok en latterkule.

Waatland beatboxer ikke like mye som før, men samboeren hans må tåle mange høye lyder. Han legger til at det nok er en belastning å bo med en beatboxer. “Det hører med til sjeldenhetene at han ikke beatboxer når han står i dusjen. Som sikkert er en fordel for å skjerme kjæresten, ler han.

Om oppveksten med skilte foreldre i Trøndelag, sier han at det nok har gjort han mer selvstendig. Selv om familien hans ikke var fattige, måtte han aktivisere seg selv om han ville finne på noe gøy.

— Så alt vi gjorde i løpet av dagen, det gjorde vi stort sett på egen kjøl, sier han.

Savner broren

Det er ikke mange ganger i løpet av intervjuet den joviale trønderen ikke smiler. Men på et spørsmål blir det helt stille.

— Vendepunktet i livet mitt? hvisker han til seg selv.

Det store smilet falmer i noen sekunder, og han stirrer med et langt blikk ut i det halvmørke møterommet, før han utbryter;

— Hvem er det som vet svaret på det da? spør han.

Det blir stille igjen. Han fortsetter å tenke, før han begynner å fortelle om da han ble storebror i en alder av atten år.

Det er bare en ting som får han til å gråte, og det er savnet etter lillebroren som bor langt unna.