– Jeg har blitt kjedeligere, sier Egil Hegerberg - som fylte 50 år i mars. Foto: Marlene Lundberg Holm

En livslang spøk

I mars fylte Egil Hegerberg 50 år. I sine eldre dager har han blitt mer personlig, mindre redd og mer selvsikker.
Torsdag, 10 september, 2020 - 14:36

Året er 1997, det er utgangen av juni. Etter dager med regn, er det gjørmete og glatt på bakken på Roskilde Festivalen. Snart skal gjørmen blandes med hundrevis av boller fra et nærliggende supermarked.

På scenen under et gult telt står 27-år gamle Egil Hegerberg, bassist og vokalist i Gartnerlosjen. På et planlagt tidspunkt under konserten klatrer scenearbeidere opp i lysriggen på scenen, kutter snorene til den overfylte presenningen og slipper 500 boller ned på uvitende publikummere.

Snart er både bakken og scenen kamuflert av gjærbakst, og det Hegerberg betegner som en bollekrig, utspiller seg mellom publikummere og artister.

– Vi lærte ganske tidlig at hvis vi gir noe til publikum, får vi det kastet tilbake, sier Egil Hegerberg.

Det er ett av de beste minnene han har gjennom karrieren.

Kardemomme by-følelse

På kaféen på Bøler senter bestiller Egil Hegerberg en svart kaffe. De karakteristiske brillene hviler på nesa og skjegget er som vanlig et fast tilbehør. I mars fylte han omsider 50 år, men han er fortsatt en av de yngste i lokalet.

– Dette er den fineste kafeen på Bøler, sier Hegerberg – og skuer omkring seg.

– Er det mange kafeer på Bøler?

– Det er bare én kafe på Bøler, og dette er den aller fineste av dem.

Hit kommer flere av Bølers pensjonister for å møte likesinnede, og svart kaffe og rekesmørbrød blir konsumert i store mengder. Lyden av småprat, klirring fra bestikk og piping fra kasseapparater er umulig å ignorere. Kun få meter bortenfor ligger én av Bølers dagligvarebutikker, og travle kunder med overfylte plastikkposer haster forbi.

Det er 22 år siden Hegerberg flyttet tilbake til drabantbyen han vokste opp i. Barndommen på Bøler bar preg av det han kaller for en kardemomme by-følelse, og området er stadig en kilde til inspirasjon for låtene hans.

Låten «Referat Fra Siste Generalforsamling I Borettslaget Der Jeg Bor» av Bare Egil Band er direkte inspirert av borettslaget hvor Hegerberg bor med samboer og to barn. 

Hegerberg hadde aldri en klar plan om å flytte tilbake etter oppveksten, men da han skulle etablere seg, ble Bøler et naturlig valg.

– Da det kom opp som et alternativ, falt brikkene veldig på plass. Særlig når man har en familie, siden det er veldig bra beliggenhet.


Egil Hegerberg spiller på 17. mai-feiringen på Bøler skole i 2012. Foto: Kjetil Ree/Wikimedia/CC BY-SA 3.0

En stor spøk

Egil Hegerbergs første steg inn i underholdningsbransjen var gjennom Gartnerlosjen, bandet han startet på videregående på slutten av 80-tallet, sammen med blant annet Kristopher Schau. Siden ingen av bandmedlemmene kunne spille instrumenter i starten, kompenserte de med kostymer, drøye tekster og teatralsk show for å dra fokuset vekk fra det musikalske.

– Da vi opptrådde var vi på en måte en parodi på et rockeband og publikum spilte rollen som parodi på fans. Alle var innforstått med at det bare var en spøk.

33 år og flere band senere anser Hegerberg fortsatt karrieren for å være en stor spøk, hvor både publikum og han selv er innforstått med at de spiller en parodi på artist og publikum.

– Jeg oppfatter at publikum på en måte er innforstått med at det her er på kødd, sier 50-åringen. Han drar på ordene og snakker langsomt.

Når publikum klapper, så gjør de det på liksom. Men om de andre som jobber med Hegerberg også er innforstått med det? Det tror han ikke. Han har aldri verbalisert det til dem.

– Tar du det tungt dersom noe skulle gå galt?

– Nei, jeg tar det ganske lett, sier Hegerberg. Han stopper opp og tenker over de neste ordene sine, før han fortsetter:

– Jeg tror ikke jeg dveler ved sånne ting, sier han. Han legger spesielt trykk på ordet tror og sier det langsomt. Han virker likevel sikrere på sine neste ord:

– Jeg syntes det er dumt om noe går dårlig fordi jeg gjør en dårlig jobb. Det prøver jeg å unngå, men samtidig tar jeg nok lett på både mine egne og andres feil.

Liker det kjente og kjære

«Når du ser dette er jeg høyst sannsynlig i 50-åra og har gått inn i en ny og mer kritisk fase når det gjelder sårbarhet for dette viruset som herjer. Det er ikke så mye jeg kan gjøre med det, bortsett fra å holde meg mest mulig isolert, holde dere mest mulig isolert, og det gjør jeg vel best ved å lage endeløse videoer (…)»

Slik introduserer Egil Hegerberg videoen «Bare Egil reagerer på ting sesong 3 – episode 3 – 50-års jubileum». Å publisere egenproduserte videoer på YouTube, filmet på kontoret hans på Bøler, har blitt én av hovedsyslene hans i det siste.

– Det har vist seg at det var litt lite videoer på YouTube, så det er på en måte en nasjonal dugnad som jeg syntes alle burde være med på, sier han. Ironi drypper av hvert eneste ord, og latteren ligger løst i det han snakker om hans nye prosjekt.

– Hva prøver du å oppnå?

– Ja, si det altså… Jeg syntes jo det viktigste… En periode…

Han snubler i ordene, før han fortsetter:

– Da korona slo inn som verst, syntes jeg at jeg hadde en viktig oppgave med å lage dritlange reaksjonsvideoer for å pasifisere folk, tvinge folk til å sitte mer inne og gi dem noe å gjøre.

I videoene sitter Egil Hegerberg med hodetelefoner foran en hvit vegg. Tre gitarer henger side-om-side på veggen bak ham. I øvre venstre hjørne er en video av han selv, som reagerer på en video av han selv. Slik fortsetter det til det endeløse.

Det hele begynte med at hans egne barn så på reaksjonsvideoer på YouTube. Han ble forferedelig provosert, forteller han. At barna spiller dataspill er helt greit, men at de ser videoer av andre som spiller dataspill, er verre.

Selv om virussmitten har dempet seg, har han likevel fortsatt med videoene.

– Hvorfor jeg fortsetter med dette når det ikke er like viktig at folk sitter inne, og i tillegg at disse videoene har blitt så lange og egentlig forferdelige repetitive og kjedelige, tror jeg ligger i min personlighet.

Han liker å gjøre kjente og kjære ting, og mener selv at han har et slags pliktoppfyllelses-gen. Selv om han ikke syntes det er kunstnerisk interessant, veldig tidkrevende og til dels kjedelig, skal han fortsette å produsere videoer, forteller han.

– Du føler at du må fortsette?

– Ja, jeg føler at jeg har satt et krav til meg selv.


Bare Egil Band på hovedscenen på Grefsenkollen i 2018. Foto: Tore Sætre/Wikimedia/CC BY-SA 4.0)

Mindre redd og mer selvsikker

For mange er Egil Hegerberg kjent fra Brille, Nytt på Nytt, Bare Egil Band, Thulsa Doom, Hurra Torpedo eller Gartnerlosjen. Han spiller barneshow og publiserer videoer på YouTube, men akkurat hvor mye personlig informasjon det er å hente fra hans mange prosjekter, er imidlertid usikkert.

– Hvor mange av låtene dine sier noe om deg?

Hegerberg fester blikket et sted i lufta, han tenker tilsynelatende på sine neste ord.

– Det er sikkert få, tror jeg. Det er ganske lite personlig dikting, men litt mer etterhvert kanskje. På de nyere platene er det kanskje litt mer, sier Hegerberg. Ord som kanskje og på en måte er gjengangere og han virker tidvis usikker på sine egne svar.

– Hvorfor det?

– Kanskje jeg er mindre redd, da. Mindre redd for å være litte grann mer personlig og prøve å si noe mer ordentlig. Kanskje fordi jeg har mer selvtillit som låtskriver og at jeg har mer tro på at jeg faktisk får til å si det jeg mener. Muligens, sier Hegerberg. Ordet muligens blir hengende i lufta.

– Du følte ikke det før?

– Nei, det går tilbake til at jeg føler at det er en slags spøk, da.


Egil Hegerberg foran bensinstasjonen han jobbet på som ung på Bøler. Foto: Marlene Lundberg Holm

Arresterer seg selv oftere

Egil Hegerbergs første solo-album, Absolutt Ikke Bare Egil Band, ble sluppet da han var 26 år. Selv om albumet var en stor suksess, gikk det hele elleve år før han slapp sitt neste album, med undertittelen Det noe svakere andrealbumet.

– Det var en periode hvor jeg nesten ikke lagde noe solomusikk fordi jeg prøvde å lage ting på et høyere nivå enn det jeg var i stand til.

Da han prøvde å lage tilsvarende bra låter til neste album, fikk han det ikke til, fordi utgangspunktet for låtskrivingen på det første albumet var at det kom fra en lettvint plass, forteller Hegerberg.

Blant låtene på det første albumet er Arne går mot døra, en sang han skrev under en universitetsforelesning på Universitet i Oslo. På den tiden studerte han nordisk språk og litteraturhistorie.

Så langt Hegerberg husker, tok det kun fem minutter å komponere melodien. Han er imidlertid krystallklar på at han ikke kunne laget sangen i dag. Uten å helt vite hvordan, ville han stoppet seg selv. 

På den tiden var han nemlig mer rampete og ubekymra for hva han lagde. I dag arresterer han seg selv oftere. 

– En av tingene jeg syntes var veldig gøy da jeg skrev den, var at det er dårlig rim. Det morbide i sangen ville jeg også syntes var billig, lettvint eller for drøyt i dag.

– Er du redd for å provosere?

– Hmm.. Redd for og redd for…

Han blir stille. Småpraten i kaféen er en jevn summing i lokalet, og alle bordene har blitt okkupert. Hele ti sekunder går forbi før han omsider konkluderer:

– Kanskje.

Konflikt er ubehaglig, forteller Hegerberg. Han fortrekker jo kanskje å ikke provosere. Muligens.