Tord Aslaksen gjør klar ROVen som skal være med på dagens ryddearbeid. Foto: Guro Asaaren

Grønn opprydding av gamle miljøsynder

Det ligger trolig flere hundre tusen tapte fiskeredskaper i havet. Green Bay Project har fått 20 millioner kroner av Handelens Miljøfond for å rydde opp.

Dette er spøkelsesfiske

Tapte fiskeredskap (garn, teiner, ruser) som fortsetter å fange og drepe marint liv.

Fiskeredskap kan ligge i havet å fiske i 10–15 år. 

Når fisk blir fanget i garn synker det til slutt ned til bunnen. Etter at fisken dør og råtner, flyter garnet opp til havoverflaten igjen, der det fortsetter å fiske. 

Kilde: SNL

Sola titter frem over horisonten. En eim av gammel tang og salt ligger i luften. Thyra den 50 fots knæsj turkise forskningsbåten ligger til kai. En smilende fyr med runde briller står å ordner med noen tau på kaia.  

Tord Aslaksen er leder og grunnlegger av sørlandsselskapet Green Bay Project, som nå har fått 20 millioner av Handelens Miljøfond for å fortsette ryddearbeidet av fiskeredskaper på havets bunn. De kjemper mot spøkelsesfiske. Med ny finansiering skal de nå bevege seg inn i flere av Norges nasjonalparker. 

– Vi jobber hardt for å ende opp uten en jobb. Målet er å rydde havet, og få bukt med spøkelsesfiske, ikke tjene penger, forteller Aslaksen. 

Har forsket på funnene

I ett år har entrepenørene i Green Bay Project, gjennom samarbeid med Havforskningsinstituttet i prosjektet «Tiltak mot spøkelsesfiske i Raet nasjonalpark», sett på årsaker til at fiskeredskaper tapes, hvor de havner, ryddet havbunnen, og dokumentert funnene. Nå har arbeidet blitt en forskningsrapport.

Hver sesong mister hummerfiskere en tiendedel av teinene sine. På 30–40 år har dette ført til ekstreme mengder med all slags teiner på havbunnen.

Havforskningsinstituttet mener det ligger 10 000 tapte fiskeredskaper, bare i Raet nasjonalpark. Hver fjerde teine fisker aktivt, og kan ha gjort det i mange år. 

– Det har vært små drypp hele tiden som har gått under radaren, men som vi nå ser ringvirkningene av. Det er et kollosalt problem, sukker Aslaksen og slår ut med armene. 


                                                  Tord Aslaksen har i mange år irritert seg grønn over at han ikke har klart å hente opp egne mistede teiner. Foto: Guro Aasaaren

Idéen blir til virkelighet

Tord Aslaksen vokste opp på sørlandet i kystbyen Lillesand. Han har fisket, satt teiner, og vært på havet siden han var barn. Nå ser han tegnene på en forverret tilstand i havet.

– Jo eldre jeg ble, jo mer tid og mer utstyr måtte jeg bruke for å få noe fangst. Det er rett og slett blitt mindre fisk, hummer og krabbe i havet, sier han. 

For tre år siden bestemte han seg for å ta affære selv, og startet egenhendig opp selskapet Green Bay Project. 

– Jeg startet selskapet av en blanding av en ide, en driv om å gjøre noe for havet, og dårlig samvittighet. Jeg har gått og ergret meg i 10-20 år over fiskeredskaper jeg har mistet, fordi jeg visste at det var en sjangs for at de fortsatt stod å fisket.  Jeg ville finne en måte å rydde opp etter meg, sier Aslaksen. 

Green Bay Project begynte i det små.

– Jeg så ikke for meg at vi skulle være der vi nå er for tre år siden, sier han.

2018: Det er en kald januardag, og snøen daler rolig ned på den bare asfalten. Tord og datteren er på det lokale sjøfartsmuseet på avslutning for kulturskolen, der hun spiller piano. I et monter lyser en lanterne, som en knippe hobbydykkere hadde hentet opp fra skipet Rio De Janeiro. Skipet gikk ned 8. april 1940 utenfor Lillesand, og har til nå vært tapt.

Så slo det han: Hvis hobbyfolk hadde klart å finne et tapt skip på havets bunn, er det ikke da sannnsynlig å finne teiner også? 

– Jeg forhørte meg litt med de som hadde funnet skipet, og joda det var ikke noe problem, jeg kunne leie utstyr, og leie dem inn for å vise hvordan man brukte det. Da sendte jeg melding til mijødirektoratet og  fortalte om prosjektet, og så var vi i gang, forteller Aslaksen. 

Tord fant fort store mengder teiner i fjorden, og kunne på kort tid vise til resultater. Etter det har det rullet og gått. Han er egentlig sivilingeniør, og har gått marinteknikk i Trondheim. Nå er det tre fast ansatte, og åtte andre med bred kompetanse som er tiknyttet prosjektet. 

– For et år siden sa jeg opp den andre jobben min i offshore-næringen. Da hadde jeg hatt permisjon lenge. Jeg tenkte at nå tar vi sjansen på dette, sier han. 

Teknologitung jobb

Sola steker i ansiktet, og sjøen lager hvite topper i det fjerne. Overingeniør på havforskningsinstituttet Lene Christensen står bredbent mens båten vugger fra side til side, og følger konsentertet med på dataskjermen forran i båten.


                                    Teamet bruker navigasjon, og undervannskamera for å lete etter spøkelsesteiner. Foto: Guro Aasaaren

Ove C. Olsen fra Green Bay sitter ved datamaskinen og styrer undervannskameraet bak båten, og følger med på om det dukker opp noen teiner i synsfeltet. En vanlig dag er de ute på sjøen i seks timer og saumfarer kysten for gammel miljøkriminalitet. 

– Det er utrolig givende å få lov til å være med på dette prosjektet, utbryter Christensen. 

Hun er en av de som har vært med Green Bay Project ut i alle naturens værtilstander gjennom det siste året. 

– Som marinbiolog blir det mange timer på laben for å forske på problemer vi ser i havet. Å ta opp spøkelsesteiner gir meg ro i sjela. Vi bidrar direkte til å hindre dyreplageri, og marin forsøpling, forteller hun. 

Christensen prøver å snakke over støyen fra motoren som senker ned undervannskameraet de bruker til å se etter bortgjemte teiner på havets bunn.

– Vi har funnet en teine, roper Ove Olsen over skuldra fra kabinen. 

De bruker fjernstyrte undervannsfarkoster (ROV) for å hente opp teinene. Teiner er tunge og man trenger ofte flere enn én ROVer for å klare den tunge lasten. 


                                 ROVer er nå så små at en person klarer å lempe den over bord, og håndtere den alene. Foto: Guro Aasaaren

ROVene har gjort det mulig for Green Bay å hente opp teiner som før hadde vært umulige å nå på en effektiv måte. De siste årenes teknologiske utvikling har gjort at små roboter nå kan dykke ned til over 90 meters dybde.  

– Mange av stedene vi sender ned ROVen har det aldri vært mennesker. Det er utrolig kult å tenke på. Det er ingen som har fått sett denne havbunnens tilstand enda, sier Olsen. 

Aslaksen er opptatt av at ryddearbeidet skal bli mer og mer effektivt. De monterer snart en større kamerarigg bak båten, som gir dem 180 graders vinkelen på hva de ser. Dette giør det lettere å finne teinene. Nå jobber også en masterstudent på Universitetet i Agder med et dataprogram som går gjennom bildemateriale de samler, og gjenkjenner fiskeredskaper. 


          Her trekker Lene og Ove opp en av de tusenvis av teinene som ligger og fisker på havets bunn utenfor Norges kyst. Foto: Guro Aasaaren

Mange av teinene har ligget på havets bunn i flere tiår og er begravd av tang og alger. Det krever mye muskelkraft å få dem opp. Noen teiner bruker de lang tid, og flere dykk med ROVen for å hente opp. I forrige uke røk kabelen til en av dem, og de måtte ut på redningsaksjon. 

– Det er like tilfredstillende hver gang vi klarer å få opp en teine, sier en smilende Christensen.


                                                 Alle funn tas bilde av, og dokumenteres til bruk i videre forskning. Foto: Guro Aasaaren

Flere tusen dyr fanget

– Gjenglemte fiskeredskaper i plast utgjør hundretusener av naturstridige, nesten evigvarende dødsfeller for dyr til havet. De dreper og dreper, feil dyr og til ingen nytte. Stadig flere fisk og andre dyr som ute i naturen lett kunne smette unna, fanges i gamle teiner og blir mat for krabber og sjøstjerner. Disse teinene driver rovfangst på livet i havet, sier forsker Susanna Huneide Thorbjørnsen. 

Funnene de fant i Raet nasjonalpark er alarmerende

– Til enhver tid står det rundt 6500 krabber, 2900 fisk og 500 hummer fanget på havbunnen i Raet nasjonalpark, forteller Huneide Thorbjørnsen. 


                    Postdok Susanna Thorbjørnsen er bekymret for andelen teiner som spøkelsesfisker utenfor norskekysten. Foto: Guro Aasaaren

Sammen med prosjektleder Alf Ring Kleiven, forsker Susanna Huneide Thorbjørnsen på både omfang og årsaker til tap av fiskeredskaper. Samarbeidspartner Green Bay AS står for selve opprydningsarbeidet, mens forskerne går dypere inn i tallene: 

– Vi har undersøkt tilfeldig valgte områder i Raet Nasjonalpark for å kunne beregne hvor mye spøkelsesredskap som finnes på havbunnen i Norge. I tillegg har vi registrert fangst i all spøkelsesredskap vi har funnet i nasjonalparken slik at vi kan beregne hvor mange dyr som står fanget til enhver tid, sier Huneide Thorbjørnsen. 


                          Teinen som nå ble tatt opp er et godt eksempel på teinene som Green Bay vanligvis finner. Foto: Guro Aasaaren

Mye av teinene som Green Bay henter opp av havet, har fått bøyen kuttet vekk av en propell. Et annet problem de ofte ser, er at folk setter ut for liten bøye sammenlignet med hvor tung teinen er. Med for mye vekt blir bøyen dratt ned med teinen, og klapper sammen når trykket blir for høyt.

– Dette er veldig vanlige grunner til at folk mister teiner og de havner på havets bunn, kommenterer Olsen.

Det har den siste tiden blitt satt mer fokus på spøkelsesfiske. Fiskeridirektoratet har blant annet lansert appen «fritidsfiske», hvor man kan gå inn å registrere tapte fiskeredskaper. Green Bay er med på å hente opp disse teinene. Håpet er at dette kan sørge for at flere av redskapene returneres til eierene sine. 15. mars lanserte de også en ny hadllingsplan mot marin forsøpling. Her foreslår de å innføre pliktig rapportering av tapte redskaper også i fritidsfiske, samt krav om merking av selve teinen eller rusen – ikke bare tauet eller bøyen. 

– Vi håper at dette kan være med å redusere både spøkelsesfiske og marin forsøpling. I tillegg arbeider vi med forebygging, og har et ønske om at kunnskap om marin forsøpling skal bli inkludert i undervisninga på fagskoler og videregående skoler, sier rådgiver Hilde Sofie Berg i utviklingsseksjonen i Fiskeridirektoratet.

Fiskeridirektoratet jobber også med å lage gode forskrifter og regelverk. Her er kravet om rømningshull i teiner, så dyr ikke blir fanget sentralt. 

– Noe av hovedproblemet med dagens teiner er at det ikke er monert rømningshull i dem. Dette kunne lett vært unngått ved å innføre krav. Hadde dyr kunne kommet seg ut av teiene, hadde vi ikke hatt et så stort problem med spøkelsesfiske i dag, avslutter Aslaksen.