Jorden rundt i jakten på opplevelser

Aleksander Gamme har en regel: Når han har en god seng, vann i dusjen og et kjøleskap fullt av mat, og tar det for gitt, er det på tide å komme seg på tur.
Torsdag, 10 september, 2020 - 13:30

– Vi går bare over her.

«Her», er over de svarte kjettingene som sperrer av uteserveringen på Stortings plass. Han rekker knapt å sette en fot i bakken inne på serveringsområdet før en årvåken servitrise har avslørt vågestykket;

– Dere må gå rundt til inngangen og vente på å bli satt ned. 

– Jeg har aldri vært god på å lese skilt, svarer hamarsingen. 

Servitrisen kan ikke annet enn å smile av den gutteaktige leveransen.

Aleksander Gamme har aldri vært opptatt av normer, og ikke vært redd for å gå sine egne veier.

Han slår retrett tilbake over kjettingene, og setter kursen mot hovedinngangen. Den samme servitrisen viser vei til et lite bord midt på den steinlagte, terrasserte Stortings plass, med utsikt mot Stortinget. Aleksander lener seg tilbake i den flettede stolen. Han minner litt om statuen av en sittende Christian Krohg, bare noen meter unna. Krohgs kunst hørte hjemme i naturalismen, som kjennetegnes av realistiske, mørke skildringer av ulykkelige og tragiske menneskeskjebner. Aleksander Gamme slår meg mer som en ekspresjonist – rebelsk, fargerik og levende.

Ekspresjonisten har store krøller, som skaper en illusjon av at han er høyere enn det han egentlig er. Han har blitt 44 år gammel, og stadig flere av krøllene kommer til samme konklusjon – det er på tide å bli grå. Ansiktet er uenig. Det har bestemt seg for å holde årene skjult, litt lenger. Eventyreren sitter i en grå genser, hvor en gul krage fra t-skjorten under beskjedent titter frem. Han har rette, blå jeans, og et par svarte tursko fra sponsoren, friluftsmerket Alfa – det eneste ved antrekket hans som ikke er intetsigende.  


Krøll på tråden: Det var ikke helt uproblematisk å komme inn på uteserveringen. Foto: Andreas Brattåker Støyva

Å finne seg selv

Aleksander beskriver en normal oppvekst, i en normal familie. Men, opplevelsene stod alltid i fokus. Det skulle han ta med seg videre i livet. 

Jakten på spenning og opplevelser trakk Aleksander mot det lille, men levende fallskjermmiljøet. 

– Fallskjermhoppinga dekka spenningsbehovet mitt, og var en stor del av livet mitt i mange år. Jeg skulle jo bli verdensmester. Det tente meg veldig å ha litt ambisjoner. 

I 2003 ble det bestemt at fallskjermhopping ikke ville bli OL-gren under lekene i Beijing, fem åre senere. Aleksander hoppet av. Han trengte noe nytt, som kunne få blodet til å bruse. Han var ikke spesielt glad i å gå på ski, noe han egentlig hadde likt i barndommen. Han ville se om han kunne lære å like å gå på ski igjen, bare han gikk langt nok. Løsningen ble å sette av 50 dager til en lang skitur i Nord-Norge.

– Turen gjennom Finnmark er fortsatt blant de fineste turene jeg har vært på. Total frihet. Gå alene, uten mål og mening, på kryss og tvers. Jeg var helt blåst i starten, og måtte ha bruksanvisning for å sette opp teltet. Men mestringsreisen fra «zero to hero» på 50 dager var fantastisk.

Han hadde fått smaken på ekspedisjonslivet, og hadde stor appetitt. Jakten på nye, ukjente smaker tok han verden over, høyt og lavt, de neste 12 årene. Eventyreren var født.

Utvalgte ekspedisjoner

2003: 50 dager gjennom Finnmark og Troms

2003: Pik kommunizma i Tadsjikistan 7495 moh (stoppet på 7000 moh)

2007: Mount Everest

2010: Verdens første på tandemsykkel gjennom Sahara.

2010: Broad Peak i Pakistan 8047 moh (stoppet på 7500 moh)

2011/12: Sydpolen

2013/14: Prosjekt Dronning Maud Land, multisportekspedisjon Antarktis

2015: Oppdrag Nansen til Nordpolen

Turer gjennomført som guide:

Tre Grønlandskryssinger, to ganger på Kilimanjaro, Elbrus og Aconcagua.

– I den perioden var jeg nok flinkere til å sette pris på å komme hjem til god seng, vann i dusjen og et kjøleskap fullt av mat. Jeg har lovet meg selv at hver gang de tingene blir en selvfølge, er det på tide å komme seg ut på tur. Slite litt, være kald. Utvikling krever motstand.

 Og motstand ble det, under finanskrisen i 2008.  


Ekspedisjonsmann på Karl Johan: Aleksander kan føle seg mer alene hjemme i Oslo, omgitt av folk, enn når han er alene på tur.

Foto: Andreas Brattåker Støyva

Mistet alt, unntatt seg selv

Eventyreren har en mastergrad i datateknikk fra NTNU. Interessen for tall, kombinert med ungdommelig pågangsmot, gjorde han raskt til en risikovillig aksjespekulant. Det var gode tider på børsen, og alt pekte oppover. Men det begynte å skje noe i markedet. Det var nok av faresignaler, og aksjespekulanten satte alt han hadde i et canadisk oljeselskap, som han trodde ville klare seg gjennom den kommende korreksjonen.

På en internettkafé i Etiopia skal Aleksander sjekke investeringene sine, etter å ha vært uten internett i flere uker.  

– Alt hadde kollapsa! Selskapet jeg hadde investert alt jeg eide i, var helt pulverisert. Jeg mista alt jeg eide. All trygghet var borte. 

Han ler, og fører hånden gjennom de uregjerlige krøllene. 

Hamarsingen valgte å se på situasjonen som en mulighet. En mulighet til frihet, og en mulighet til å vise verden at han ikke ville la seg styre av penger.

– Man må investere i seg selv, og opplevelser. Turen til Sydpolen hadde nok aldri skjedd uten finanskrisen. 

På mirakuløst vis klarte Aleksander, som på dette tidspunktet ikke eide stort mer enn en tannbørste, å finansiere en tur til Antarktis. Målet var å utføre en av de siste store ugjorte polarbragdene – gå til Sydpolen og tilbake, alene, uten etterforsyning. 

Mot polpunktet

Den 2270 km lange turen i Antarktis skulle preges av store oppturer, og store nedturer, ikke ulikt aksjehandelen hans. Aksje-eventyret hadde endt i en dyp dal, og selv om det ikke var mange høydemeter å forsere i Antarktis, håpet han på en opptur.

Aleksander skulle gå alene, men på startstreken ved Hercules Inlet i Antarktis sto det to australske menn som skulle forsøke å oppnå det samme. Det var ikke lenger nok å bare fullføre turen, han måtte komme først.

Krølltoppen la i vei gjennom isødet, med 180 kg utstyr og mat på slep. De neste ukene går Aleksander inn i det han kaller «en tilstand». han bare går, sakte men sikkert mot polpunktet. Det monotone, hvite landskapet suppleres av et like montont lydspor. Ulende vind akkompagneres av taktfaste stavtak, og pulken som slepes over det harde underlaget. Dagene er like. Gå, hvile, gå, hvile. Det er ingenting å se på, heller. Alt er flatt og hvitt. Men dagene når sola skinner, er magiske. Da stråler hele isødet som et hav av diamanter, og livet er nydelig. 

– Jeg hadde gått fra vettet uten iPoden min. Jeg gikk og hørte på podcaster, lydbøker og musikk. Det er noe med kontrastene. Å slite seg gjennom det isolerte isødet, men å kunne høre musikk, se film og være varm, god og mett i teltet på kveldstid. Det er total lykke. Det er motivasjonen. De øyeblikkene etter en lang dag.

Aleksander ankom Sydpolen på julaften, etter 57 dager på tur. Han var halvveis, og hadde etablert et solid forsprang på konkurrentene. På vei tilbake til kysten, etter 86 dager på «det urørte kontinentet», kom Aleksander til sitt siste depot, hvor han hadde lagt igjen proviant på vei mot Sydpolen. Der fikk han seg en skikkelig overraskelse, og en av de sterkeste opplevelsene på hele turen. 

– Det var helt uvirkelig. Jeg klarte ikke forstå hvorfor jeg hadde lagt så mye igjen. Jeg visste ikke at det kunne være så mye glede i noe så enkelt. 

Det som skapte så sterke følelser, var en pose Cheese Doodles og en sjokoladeplate. Perspektiv. 

Noen kilometer fra målstreken, og en plass i historiebøkene, velger Aleksander å vente på konkurrentene. Han vil dele bragden med dem. Tre dager senere kommer to svarte prikker til syne i horisonten. De blir større for hver time som går. Omsider blir prikkene til silhuetter av mennesker, og et flagg. De møtes på den australske nasjonaldagen. 


Historisk skitur: Aleksander Gamme ventet på James Castrission og Justin Jones, noe som vakte oppsikt i det internasjonale ekspedisjonsmiljøet. Foto: Privat

– Det føltes naturlig å vente. Jeg gav ikke avkall på noe, vi kom jo først, alle tre. For meg var det noe som gjorde turen spesiell. Det jeg er mest stolt av, er at jeg venta. Jeg fulgte hjertet og magefølelsen. Det gjorde historien og ettermælet mye morsommere. Jeg gav beng i det klassiske opplegget med at man må være først. 

Utbrent eventyrer i Dronning Maud Land

Hans gjensyn med Antarktis noen år senere, skulle ikke bli en like god opplevelse. Prosjekt Dronning Maud Land var et omfattende multisportprosjekt bestående av klatrere og fallskjermhoppere, med Aleksander som ekspedisjonsleder.

Målet var å gjennomføre et 50-dagers ekspedisjonsprosjekt med spenningsfylte aktiviteter med ski, klatring og fallskjermhopping. 

– Det var en brutal tur. Jeg var utbrent før vi dro. Forberedelsene krevde veldig mye, og jeg måtte kausjonere med eget selskap for å komme i mål med finansieringen.

En stresset og ansvarstynget Aleksander loset ekspedisjonsmedlemmene trygt gjennom prosjektet. Men det mest risikable delmålet gjenstod. De skulle bestige fjellet Ulvetanna, og fallskjermhopperne skulle hoppe ned igjen. Det kunne endt i katastrofe. 

– Jeg kjente veldig på ansvaret. Det kunne virkelig blitt en av de stygge katastrofene i Antarktis, og jeg ville vært personlig ansvarlig. Det var ikke ålreit.


Kontraster: Turen til Sydpolen var en av Aleksanders gladeste turer. Turen til Dronning Maud land skulle ikke bli like givende. Foto: Privat

Været var bra, og Aleksander og de andre ekspedisjonsmedlemmene tok seg oppover fjellet. Rett før toppen kom det et stormvarsel. Det gikk kaldt nedover ryggen til ekspedisjonslederen. 

– Når stormen kommer, bør du være godt forankra på bakken. Meteorologene sa «get prepared, secure your camp». Jeg turte ikke si at vi var på fjellet, en gang.

Gamme gnir seg i ansiktet, og slår øynene stort opp. 

– Du skulle være flue på veggen i det teltet, når vi skulle komme til enighet. Frykten styrte mye for meg, da. Men jeg angrer ikke på at jeg ikke avbrøt hele greia. Vi måtte komme oss ned fra fjellet. 

Stormen kom aldri, og det ble dårlig stemning i gruppen. 

– Det var tunge, kompliserte greier den turen der. Og det er jo for så vidt det siste store prosjektet jeg har satt i gang. Jeg følte meg litt ferdig etter det. Jeg brant mye på den turen. Det at jeg er så kompromissløs på gjennomføring, beit meg skikkelig i ræva.

Familieliv og utferdstrang

Det er en sannhet med modifikasjoner at Dronning Maud Land er det siste store prosjektet Aleksander har satt i gang. Han har nemlig blitt far. Sammen med fjellklatrer, eventyrer og tv-personlighet Cecilie Skog, fikk han to døtre, eller “småtroll” som han kaller dem. Gamme og Skog er ikke lenger et par, men oppdrar barna sammen. 

Aleksander erkjenner at det er utfordrende å balansere rollen som far med utferdstrangen. Når hverdagen fylles opp med litt for trivielle ting, er det ikke fritt for at han drømmer om at de heller hadde bodd i Bhutan, og kunne skapt familieminner i helt andre omgivelser. En mer grunnleggende tilværelse.

– Jeg brenner for at døtrene våre skal se verden med andre perspektiver enn de vi har her. Hverdagen er tross alt veldig annerledes i store deler av verden. Ungene må få ta del i et annet samfunn, som er med nedpå, mer grunnleggende. Det gir perspektiv. Før jeg ble far håpet jeg at verdisettet mitt skulle endres når jeg ble far – at jeg skulle ønske å være en god far, og ikke lenger bare ha lyst å reise. Og jeg er nok på vei dit, egentlig.

Han tar en pause, lener seg frem i stolen, og fortsetter;

– Jeg er litt ferdig med å trekke tunge pulker i snø og is. Jeg vil ikke gå glipp av tid med småtrolla.


Familiefar: De store ekspedisjonene hører fortiden til. Det blir mer klatring og småturer fremover. Foto: Andreas Brattåker Støyva

– Du blir ikke vanskelig å ha med å gjøre da, hvis det blir for mye hverdag?

– Tja. Jeg savner jo moro og spenning i hverdagen. Det er nok sunt for alle rundt meg at jeg får sprelle litt med fallskjermhopping, tur eller klatring innimellom. 

Spørsmålet om hvor han ser seg selv i fremtiden, tar turfilosofen på senga, for en gangs skyld. Han stryker seg over de grå skjeggstubbene på den spisse haken sin.

– Det er noe jeg ofte spør andre om, og som jeg burde tenkt mer på selv. Det er et godt verktøy for å løfte blikket og se hva man bruker tid og ressurser på.

Spørsmålet henger litt til tørk i den varme august–lufta.

– Jeg tror nok jeg har holdt meg til å jobbe med noe som er tro mot verdiene mine. Det er gjerne å bidra til at andre kan nå mål og bryte barrierer. Og mer filantropisk arbeid. Det hadde vært kult å få reise til jungelen, på jakt etter nye bakteriekulturer som kan brukes i medisinsk sammenheng eller noe. Utover det, håper jeg å ha vært på flere turer her hjemme, med døtrene mine. 

Dette er det diplomatiske familiefar-svaret. Spenningssøkeren i han klarer ikke dy seg;

– Så håper jeg å ha krysset av en del klatreklassikere her, og rundt i verden, gjerne kombinert med fallskjermhopping. 

– Det blir ikke noe comeback som aksjespekulant, altså?

– Jeg kjøper faktisk aksjer nå, men med en ganske annen risikoprofil!